I første del av bloggserien om personvernets historie så vi hvordan utviklingen av det håndholdte kameraet bidro til at "Privacy Law" vokste frem som en juridisk gren allerede på slutten av 1800-tallet. I denne delen beveger vi oss videre inn i 1900-tallet og ser hvordan den stadig raskere teknologiske utviklingen, sammen med store politiske omveltninger, både økte truslene mot – og et styrket vernet av – den personlige integriteten. Vi ser også hvordan ideen om at personvern best beskyttes gjennom vern av personopplysninger vokser frem og får fotfeste.
Rett til portrett
I begynnelsen av det nye århundret fikk delstaten New York anledning til å teste om privatlivet faktisk var beskyttet av rettssystemet. I saken Roberson v. Rochester Folding Box Co saksøkte en ung kvinne et selskap for å ha brukt hennes portrettbilde i markedsføringen av sine melprodukter – uten hennes viten eller samtykke. Roberson hevdet – inspirert av Warren og Brandeis’ artikkel The Right to Privacy – at hennes privatliv var krenket, og at hun hadde krav på erstatning. Saken nådde delstatens høyesterett, som avviste kravet. Begrunnelsen var at lovverket ikke eksplisitt ga noen “rett til privatliv”, og at domstolen derfor ikke hadde hjemmel til å dømme på dette grunnlaget. Domstolen var dermed uenig med Warren og Brandeis’ syn på at en slik rett allerede eksisterte implisitt, og mente i stedet at dette måtte fastsettes i lov. Som en tilleggsfornærmelse uttalte domstolens president at Roberson burde ansett det som et kompliment å ha blitt valgt til markedsføring på grunn av sitt utseende.
Til tross for det negative utfallet ble dommen en katalysator for ny lovgivning om personlig integritet. Offentligheten reagerte kraftig – mange oppfattet dommen som grovt urettferdig. Hvis lovgivning manglet, var det lovgivers plikt å sørge for at den kom på plass. Året etter vedtok delstaten New York en lov som ga eksplisitt vern mot vilkårlig bruk av individers bilder til kommersielle formål. Disse paragrafene, N.Y. CIV. RIGHTS LAW §§ 50–51, gjelder fortsatt i dag.
Avlyttingens æra
Blant teknologiske nyvinninger med en skyggeside for personvernet, står telefonens inntog i en særstilling. Helt siden den først ble tatt i bruk, har avlytting og opptak av samtaler blitt benyttet av alt fra politi og etterretningstjenester til arbeidsgivere, nysgjerrige naboer og sjalu ektefeller. Tilbakevendende spørsmål har vært hvilke vilkår som må være oppfylt for at myndigheter kan avlytte samtaler, hvilke begrensninger som bør gjelde, og hvordan opptak kan brukes.
I 1928 behandlet den amerikanske høyesterett saken Olmstead v. United States. Spørsmålet var om politiets vilkårlige telefonavlytting brøt forbudet mot urimelig ransaking og beslag i det fjerde grunnlovstillegget. Flertallet mente at avlytting ikke kunne likestilles med ransaking, siden en samtale ikke er en fysisk eiendel man kan bryte seg inn i. I tillegg foregikk avlyttingen utenfor den avlyttedes hjem eller eiendom. Domstolen valgte med andre ord en bokstavtro tolkning fremfor å tolke grunnloven i lys av samtidens teknologiske utvikling.
Det er verdt å merke seg at Louis Brandeis, en av forfatterne bak artikkelen The Right to Privacy, satt i dommerpanelet. Som ventet tilhørte han mindretallet som tok dissens, og hans uttalelse regnes i dag som et klassisk innlegg i debatten for et styrket personvern. I sin dissens avviste Brandeis flertallets argumenter og sammenlignet telefonavlytting med det å åpne andres post. Siden det sistnevnte krevde en rettskjennelse, mente han samme prinsipp burde gjelde for avlytting. Han fremhevet både viktigheten av å beskytte privatlivet og nødvendigheten av at lovtolkning tilpasses samfunnets teknologiske og sosiale utvikling.
Det tok nesten 40 år før Brandeis’ syn fikk gjennomslag. Først i 1967, i saken Katz v. United States, slo den amerikanske høyesterett fast at forbudet mot urimelig ransaking også omfatter telefonavlytting, og at slik overvåkning krever rettslig godkjenning. Dommen introduserte samtidig en ny rettslig standard: Personvernet gjelder der en person har en rimelig forventning om privatliv (“reasonable expectation of privacy”). Dermed ble det slått fast at retten til privatliv ikke er begrenset til et bestemt fysisk sted, som for eksempel hjemmet. Som en av dommerne formulerte det: "Det fjerde grunnlovstillegget er ment å beskytte mennesker – ikke steder”.
Datamaskinens inntog i offentligheten
Det er ingen tilfeldighet at synet på individets privatliv endret seg nettopp på 1960-tallet. Samfunnet var på vei inn i dataalderen, og datamaskinen gjorde sitt inntog med en helt ny evne til å behandle store mengder informasjon. På den tiden var datamaskiner kostbare og plasskrevende, og teknologien ble derfor først tatt i bruk av store bedrifter og offentlige etater. For myndighetene innebar dette en enorm effektivisering – permer og papirarkiver kunne erstattes med elektronisk lagring og lynraske søk.
Men utviklingen hadde også en bakside: Det ble langt enklere å kartlegge enkeltpersoner systematisk. Dette førte til en stadig sterkere offentlig debatt, der begreper som “data privacy” og “information privacy” vokste frem for å synliggjøre at personvernet sto overfor en ny utfordring – behandlingen av personopplysninger.
I denne perioden publiserte juristen Alan Westin boken Privacy and Freedom, der han beskrev de nye truslene mot privatlivet og argumenterte for at regulering av behandling av personopplysninger var nøkkelen til et effektivt personvern. Westin lanserte prinsipper vi i dag tar for gitt: samtykke, åpenhet og dataminimering. Flere sentrale grunnprinsipper i moderne personvernlovgivning stammer fra Westins idéer. I årene som fulgte, ble de første personvernlovene innført. I USA skjedde dette gjennom sektorbasert lovgivning rettet mot områder som håndterte særlig sensitiv informasjon – som kredittopplysninger, føderale registre og utdanningssektoren. I Europa kom lignende signaler, og i 1973 trådte verdens første nasjonale personvernlov, den svenske Datalagen, i kraft.
Debatten om overvåkning og retten til kontroll over egne data ble sterkt preget av 1900-tallets store konflikter – særlig verdenskrigen og den langvarige kalde krigen. Mange av dagens mest sofistikerte overvåkningsteknologier ble utviklet som direkte følge av disse hendelsene. Befolkningen hadde all grunn til å være skeptiske – både til fremmede makter og til sin egen stat. Den mest omfattende avsløringen av statlig overvåkning kom med Watergate-skandalen, som førte til at USAs president Richard Nixon måtte gå av. Granskningen førte til ny og strengere lovgivning for å hindre overvåkning av landets egne borgere. Resultatet ble Foreign Intelligence Surveillance Act (FISA). Denne loven er kjent for de som har fulgt utviklingen i de såkalte Schrems-sakene: EU-domstolens avgjørelser som forhindret overføring av personopplysninger fra EU til USA. Dette kommer vi tilbake til i bloggseriens siste del.
I den avsluttende delen ser vi nærmere på hvordan teknologisk utvikling, fra slutten av 1900-tallet og inn i vårt eget årtusen, har utfordret – og til dels undergravd – de personvernprinsippene og regelverkene som ble etablert. Samtidig utforsker vi hvilke initiativer som er satt i gang for å sikre at retten til privatliv fortsatt står sterkt i årene som kommer.