Skip to content

Om innbyggertjenester og sjømenn

 

Kan et gammelt, akterutseilt direktorat inspirere til hvordan vi kan organisere innbyggertjenester på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer? Kanskje?


En av fordelene med å bli litt grå i skjegget og få hår på stadig nye steder, er at du har litt av hvert å se tilbake på og sammenlikne med når du lurer på saker og ting. Og her om dagen — da jeg nettopp satt og lurte på saker og ting og funderte på offentlig sektors stadige forsøk på å lage gode, sammenhengende innbyggertjenester — kom jeg til å tenke på min aller første arbeidsplass — Direktoratet for sjømenn.

For Direktoratet for sjømenn var faktisk akkurat det navnet påstod at det var — et direktorat for sjømenn. DfS holdt orden på fartstid og sertifikater, sørget for av- og påmønstringer, beregnet skatt, krevde inn skattetrekk og arbeidsgiveravgift, sørget for trekk av barnebidrag og pensjon, var ansvarlig for legeundersøkelser, tok seg av syke og skadede, ordnet opp i dødsfall til sjøs. De hadde til og med en egen sosialtjeneste som hjalp sjøfolk som hadde havnet i trøbbel og blitt akterutseilt i en eller annen luguber havn på den andre siden av kloden. DfS fiksa nødlån og hjemreise, og stod det skikkelig ille til, kunne de til og med reise ut for å hente hjem en stakkars akterutseilt sjømann. De var NAV, Skatteetat, Kemner, Bidragsfogd, Primærhelsetjeneste og Sosialkontor i ett!

Direktoratet for sjømenn ble til i en tid da sjømenn utgjorde en av de aller, aller største yrkesgruppene i landet vårt. Mange seilte i utenriksfart og var borte fra landet mange år i slengen, og man innså at de trengte et tilknytningspunkt til Norge i tillegg til sjømannssendingen på NRK og Erik Bye. Og det tilknytningspunktet ble Direktoratet for sjømenn. Sjømenn trengte faktisk bare å forholde seg til ett offentlig kontor.

Men etter hvert løp tiden fra direktoratet. Med internasjonaliseringen av shipping ut over 80-tallet ble antall norske sjømenn dramatisk redusert. Det var ikke lenger grunnlag for et eget direktorat, og i 1992 ble hele greia nedlagt og oppgavene ble spredd til andre deler av offentlig forvaltning. Så sånn endte det.

Men det er jo unektelig et tankekors, at man i en tid lenge før alle offentlige etater hadde “innbyggeren i sentrum” skrevet i gullskrift i sine strategiplaner, lenge før tjenestedesign, Design Sprints og triple diamanter, så fantes det altså et eksempel på at man virkelig plasserte innbyggerne i sentrum og bygde en offentlig etat rundt dem. Sjømannen hadde et Single point of contact med det offentlige Norge. Det var et skikkelig One Stop Gov!

Og det er jo dette vi alle ønsker. One Stop Gov. Og det var jo det vi trodde digitaliseringen skulle hjelpe oss med. Tjenester som går på tvers av siloer og forvaltningsnivåer og gir oss det vi trenger, når vi trenger det. For som Robert Steen sier: “Vi lever ikke livene våre i siloer”.

Og er det noe som har gått igjen i alle disse digitaliseringsmeldingene og digitaliseringsstrategiene som har kommet ut siden man begynte med sånt rundt årtusenskiftet, så er det jo nettopp dette; innbyggeren i sentrum, tverrsektorielle tjenester, deling av data og proaktivitet. Og det mangler ikke på gode intensjoner og gode initiativ for å få det til. Men det har liksom aldri “løsnet” for å låne et ord fra idretten. 

Nå gjenstår det jo riktignok å se om det det nye grepet som er gjort i den siste digitaliseringsstrategien — der man tar utgangspunkt i livshendelser som “Få barn” og “Miste og finne jobb” og så videre — virker. Det er en god idè og man har for en gangs skyld pekt på hvem som har ansvar for den enkelte livshendelsen og det er øremerket noen midler. Så det er en god start. Men gode ideer og initiativ har rent ut i sanden før.

Kanskje er utfordringen med å lage tjenester på tvers av siloene nettopp, eh … ja, akkurat siloene. For silo er jo et helt fundamentalt premiss for måten vi har bygd opp offentlig sektor på. Det går en styringslinje fra hver brannmann, hver hjemmehjelp og hver likningsfunksjonær opp gjennom siloene i hele offentlig sektor og opp til Kongens bord. Eller rettere; de samles ikke før de er i hånda til Erna. Hun er den eneste som har ansvar for hele innbyggeren, på en måte. (Og man kan jo diskutere hvor betryggende det er).

Og i en verden som styres i siloer gjennom samfunnsoppdrag, budsjetter og tildelingsbrev, vil enhver byråkrat ha hovedfokus på å løse hovedoppgavene innenfor sin flik av forvaltningen. Og vi skal kanskje være glad for at det er sånn; at brannvesenet tenker mest på å forebygge og slukke brann, at utdanningsetaten har mest fokus på å dytte kunnskap inn i hodene på ungene våre og at NAV tenker mest på å være velferdsstatens sikkerhetsnett.

Men det betyr også at det å lage silooverskridende tjenester kommer et godt stykke ned på to-do-lista til ledere i offentlige virksomheter, og man ender opp med å prioritere å lage tjenester innenfor sine områder som gjør at man oppfyller sine samfunnsoppdrag. Og dermed får vi portaltjenester som Helsnorge.no, Mitt NAV, Min Side hos Skatt og Min Side hos enhver kommunene. Og alt er i og for seg flotte tjenester, men jeg som innbygger må altså forholde meg til en hel haug av dem, og jeg må kjenne offentlig sektor for å vite hvor jeg skal logge meg på.

Nå finnes det jo offentlige etater som velger en annen strategi enn å bygge egne sluttbrukertjenester. Jeg synes for eksempel det Direktoratet for Byggkvalitet har gjort med bygge- og plansaker er interessant. Istedenfor å begynne å bygge digre systemer for plan- og byggesaker, har de lagd APIer med sjekklister og data som leverandørmarkedet kan bruke når de lager byggesaksløsninger. Dette skaper konkurranse og innovasjon, samtidig som man sikrer nødvendig kvalitet og ensartethet. Det oppstår et økosystem rundt DiBK.

Så da dukker det jo fort opp en litt kjettersk tanke, da; kunne man tenke seg at de store offentlige etatene også tenkte på samme måten? At Skatt for eksempel tilbyr APIer for å hente og levere opplysninger til likning og at NAV tilbyr tilsvarende for alle søknadsformer? Jeg tror i så fall vi ganske kjapt hadde sett digitale assistenter som kombinerte data og tjenester på kryss og tvers av både fra privat og offentlig sektor. For eksempel en app som holder orden på økonomien din, fikser skattetrekk og skattemelding for deg, og sender søknad til NAV hvis du er så uheldig å miste jobben. En slik assistent kunne jeg tenkt meg.

Men det er mulig ikke det ville være nok det heller. Kanskje må vi ta lærdom av historien og Direktoratet for sjømenn. Bare rett og slett lage et eget Direktorat for Innbyggere — lage et direktorat og utstyre det med midler til å bygge løsninger og hjemmel til å pålegge resten av offentlig sektor til å bidra. For med penger og pisk må landet bygges, som det heter. 

Ja da.