En kald vinterdag i februar 2021 står jeg på togperrongen ved Oslo S. Sekken er fylt av det jeg finner mest nødvendig for øyeblikket: turutstyr, en høyttaler, lys og flammer, en gitar og en MacBook. 18 kg til alle slags klima- og værforhold. Gjennom store deler av coronapandemien har jeg bodd aleine i ei leilighet på Grünerløkka. Et forgylt fengsel på 54 kvadratmeter langt unna minnene om et luftig barndomshjem på kysten av Trøndelag. Jeg har vært mye frustrert det siste året og har innsett at jeg ikke kan fortsette å leve sånn.
Toget kommer susende inn på perrongen, og både bekymringer og gledesrus fyller meg i det jeg går om bord. Veien hit har føltes lang. Norge er ikke et sted jeg bør være akkurat nå, og savnet etter et annet liv har vokst i takt med mørketid, restriksjoner og nedstigning.
De neste timene brukes på coronatesting og sjekk av papirer i skranken hos KLM på Oslo Lufthavn. En enveisbillett ut av Norge er min løsning på en fastlåst situasjon. Reisen skal starte i Costa Rica, et lite land i Sentral-Amerika der regnskog, fjell og strandliv møter den som kommer seg gjennom passkontrollen. Så lenge man kan framlegge negativ test og har en reiseforsikring som oppfyller visse krav, så slipper man inn. Costa Rica er landet som prøver å gi innbyggere og besøkende et normalt liv gjennom pandemien, og har hatt lave smittetall med enkle, konsekvente regler. Bruk hodet, vis hensyn og hjelp andre til å overholde gode råd.
Etter 17 timer på reisefot tilbringer jeg min første natt i San Jose. Hovedstaden i Costa Rica er en sliten by, men har noen bortgjemte perler for den som tar seg tid til å lete. Men jeg lengter etter havet. Og palmene. Og varmen i blikket fra andre mennesker.
I midten av 20-årene var jeg på en reise rundt jorda som satte sine spor. Blant mine beste minner er landsbyen “Samara” ute ved stillehavskysten. Jeg står opp tidlig neste morgen og hopper på en turbuss gjennom jungelen — det føles trygt å vende tilbake til en plass jeg kjenner. Svett og varm ankommer jeg et lite hostell i nærheten av ei paradisbukt. Jeg blir møtt av allsang og språk fra alle verdens hjørner. Det virker som om sjelen til stedet er blitt større og sterkere. Jeg er mer usikker på min egen sjel, og tenker at jeg kanskje ikke passer helt inn. Internettforbindelsen er grei. Her skal mitt nye liv som digital nomade starte.
Sammenhengen mellom et godt liv på fritiden og evne til å løse arbeidsoppgaver har blitt veldig tydelig det siste året. En ubalanse jeg har kjent på i lang tid har blitt svært framtredende. Å skulle flytte til utlandet er en stor avgjørelse, og muligheten til å beholde nåværende arbeidsgiver er en dertil stor lettelse. Jeg er heldig som jobber i en kunnskapsbedrift der man innser at kunnskap ikke nødvendigvis følger klokka. Med litt godvilje får vi lagt om de viktigste møtene til en tid som passer både for et liv i Norge og Amerika. Jeg logger meg på kl. 06.00 og får vært med på alle møter etter kl. 14.00 i Norge. Alt annet av arbeid kan gjøres resten av døgnet.
Å stå opp grytidlig er egentlig ganske fint, og arbeidssituasjon i Costa Rica føles nokså lik den jeg hadde i Norge. Mine kollegaer er rause og ser verdien av et samarbeid selv om tidsforskjellen er 8 timer. Det er overkommelig i det store bildet. Jeg får kommentarer på at jeg smiler igjen. Jeg har mer overskudd til småprat og problemløsning. Og det smitter over til andre, selv gjennom en skjerm. Med dagens internetthastighet føles verden som er lite sted — lyden fra kontorplassen min kommer fram til alle medarbeidere på millisekunder. Kollegaene hører fuglekvitteret rundt meg, og jeg har begynt å kvitre igjen sjøl. Jeg innser at jeg jobber med noen fine folk, har et spennende prosjekt og verdsetter at teknologi virkeliggjør et mer harmonisk liv.
Jeg tror mennesker vokser gjennom opplevelser. Jeg tror også at livssituasjon til de fleste av oss vil endre seg i større og mindre grad gjennom livet. Vi kommer til å ha behov for tidvis store endringer, nye steder og nye mennesker. Ved å tilrettelegge for at ansatte kan jobbe “remote” tar arbeidsgivere vår felles menneskelighet på alvor. Jeg applauderer arbeidsgivere som forstår at livet leves best på ulike vis — det lar oss utnytte vår indre motivasjon.
Å jobbe remote løser ikke alle livets problemer, verken på jobb eller privaten, men gir mulighet til forandring og pusterom. Nok til at vi ser nye perspektiver som hjelper oss videre. Som designer i IT bransjen jobber jeg mye med systemer. Og man oppnår sjelden bedre resultater enn det systemet som ligger til grunn tillater. Ved å endre systemene i arbeidslivet og justere arbeidsformer, muliggjør vi et mer menneskelig samfunn der flere kan delta. Kombinasjonen av utfordringer på jobb og i fritiden gjør livet verdifullt — det lar oss tenke større, forstå mer og beriker vårt arbeid.
Jeg håper flere oppdragsgivere ser verdien av “bortekontor” for sine ansatte i fremtiden, og tilrettelegger for at arbeid også kan gjennomføres mellom ulike tidssoner. Ingen vet hva fremtiden bringer, men gjennom menneskets historie har ofte fleksibilitet i våre systemer økt vår evne til å takle nye utfordringer. Variasjon er en vaksine mot livets mange utfall.
Det har gått noen måneder siden jeg sto på perrongen ved Oslo S. Jeg har blitt eldre, brunere og mer nysgjerrig på livet. Det har vært oppturer og nedturer på reisen, men mest av alt kjenner jeg en følelse av å leve igjen. Når man er på en reise tvinges man til å være tilstede i øyeblikket, i nåtiden — og det er lettere å gi slipp på negative tanker om fortid og fremtid. Lysten til å jobbe er sterkere og hodet er klarere. Mitt håp er at flere skal få denne muligheten, og at vi som samfunn hjelper hverandre til en høyere livskvalitet gjennom frihet, tillit og fleksibilitet i alle aspekter av livet. Å jobbe remote er ikke for alle, men på et tidspunkt vil mange av oss ha godt av en pause fra fastgrodde rutiner og dager som er like. I blant trenger vi steder som drar oss ut av komfortsonen. Jeg lar vinden ta meg videre.